Av Ørjan Arntzen, daglig leder i LoVe Utvikling

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no

En ny høst har ankommet Lofoten, og på ny har vi anledning til å reflektere over sommerens begivenheter. Vi har registrert en betydelig økning i nedbøren og en betydelig reduksjon i turismen. Likevel dukker det stadig opp nye problemstillinger som vi ikke hadde for et år siden, og noen av de tingene vi diskuterte etter forrige sommer, ser enten ut til å være glemt eller løst. Vi står nå imidlertid på terskelen til å få testet ut besøksbidraget for Lofoten. Vårt felles mål må være å få det til å bli et bidrag - og ikke bare et bedrag. Spørsmålet er: Hvor går veien videre for vårt høyt elskede Lofoten?

Som en del av teamet i LoVe Utvikling ser vi frem til «nyordningen». Vi har i flere år fått bryne oss på de lokalsamfunnsmessige konsekvensene av økt besøk – både de positive og de negative. Vi vet nå at det legges ned betydelig arbeid fra kommunene for å få på plass ordningen. Det er allerede klart at ordningen ikke kommer til å bli perfekt, men at det kommer til å bli en ordning vi kan bygge videre på. Fra vår side vil vi fremheve behovet for midler til tiltak, behovet for et tett samarbeid på tvers av kommunegrensene og ikke minst behovet for å bygge opp kompetanse på forvaltning i regionen: både i lokalsamfunn, i kommunene og i næringslivet.

I tidligere meningsutvekslinger i lokalavisen har jeg pekt på at man har hatt for stort fokus på planleggingsfasen, og for lite fokus på gjennomføring og tiltak. Misforstå meg ikke: Det er få ting som er så sensuelt pirrende som en god plan, men besøksbidraget gir en mulighet til å tenke positive tiltak og gjennomføring på en måte man ikke har hatt mulighet til før. Utfordringen vil være at man ikke nødvendigvis vil være enig i hvilke tiltak dette skal være, og heller ikke nødvendigvis hvordan dette kan gjennomføres. Fra vårt ståsted, i en verden som ligger midt mellom lokalsamfunnene og reiselivsbransjen, har vi noen tiltak vi er opptatt av bør være på bordet.

Besøksverter med begrenset politimyndighet

Utviklingen i antall besøkende, både i mengde og atferd, gjør at vi mener vi må arbeide langt mer systematisk med oppfølging av de besøkende. Vi mener at besøksvertsordningene på Reinebringen og trafikkonstabelordningene i Vest-Lofoten viser at tilstedeværelse er veien å gå. Imidlertid mener vi at det bør utvikles et system hvor besøksvertene har begrenset politimyndighet. Vi har allerede en ordning med trafikkonstabler - vil det ikke være mulig å øke funksjonsområdet deres? Gjerne i tett samarbeid med Politiet, og gjerne som en nasjonal pilot.

Slik vi har forstått systemet, kan det delegeres begrenset politimyndighet innenfor ulike lover, og friluftsloven og vegtrafikkloven er åpenbare «kandidater». Mange andre land har lignende ordninger, og ofte omtales dette som «turistpoliti». Ideen for Lofoten er at det kan være en ordning som letter belastningen på politiet, samtidig som besøksvertene/turistpolitiet har myndighet til å utføre sanksjoner mot dem som bryter friluftsloven og vegtrafikkloven.

Dette kan bidra til økt fokus på og bedre håndtering av både parkering, ulovlig camping og ulovlig atferd i utmark, og en pilot for Lofoten vil vekke nasjonal interesse.

Tålegrenseanalyse for Lofoten

Det er en pågående debatt om det er overturisme i Lofoten, og det debatteres til og med når på året det er overturisme, og hvor det er overturisme. Vi mener at å bevise eller motbevise dette ikke er et mål i seg selv. Målet må være å finne gode løsninger på åpenbare utfordringer. Vi foreslår å lage en helhetlig tålegrenseanalyse av Lofoten. Dette vil kunne gi politikerne et verktøy for å utforme tiltak og politikk basert på fersk kunnskap, og vil være et svært viktig kunnskapsgrunnlag for regionen. Riktignok enda et skrivebordstiltak, men det har vi allerede slått fast kan være ganske så pirrende.

En slik analyse bør utarbeides av en uavhengig part, men i tett samarbeid med lokale aktører fra berørte næringer. Og berørte næringer av et økt besøk er ikke utelukkende turistnæringene, men særlig alle næringer som opererer sammen i vår felles almenning og høster av våre felles ressurser: Utmark, hav og fjære.

Det er egentlig merkelig at det ikke finnes en slik analyse av Lofoten, all den tid vi har hatt debatten om overturisme over lengre tid. Parallelt med tålegrenseanalysen bør det utvikles sårbarhetsanalyser av de mest besøkte destinasjonene i Lofoten, som for eksempel Unstad, Haukland, Å, Henningsvær og Reine.

Gjennom LoVe Utviklings samarbeid med Spor Natur og Reiseliv har vi sett at sårbarhetsanalysene kan gjøres både med et sterkt fokus på lokalsamfunn og på et kostnadsnivå som gjør at sårbarhetsanalyser er et realistisk alternativ som kunnskapsgrunnlag.

Kompetanseoppbygging på stiforvaltning
Uansett hvordan man vender og vrir på problemstillingene, kommer man stadig tilbake til forvaltningen av Lofotens mange turiststier. Mange av stiene våre blir i dårligere og dårligere forfatning, og utviklingen medfører misnøye i lokalsamfunnene, fare for forringelse av naturen og økt risiko for sikkerheten. At en sti er slitt, er i seg selv ikke nødvendigvis et problem, men omfanget og mengden av slitasje i Lofoten representerer et overordnet problem. Da stier dessverre ikke er en spesielt anerkjent del av infrastrukturen vår, finnes det heller ingen etablert finansiering for stirestaurering og -forvaltning. Besøksbidraget kan være en løsning på finansieringen, men vel så viktig er det å bygge opp kompetansen lokalt. Der det ikke finnes entusiasme for å ivareta lokale stier vil penger ikke monne mye.

Fordi stier ikke regnes som en del av infrastrukturen vår, er det mye som tyder på at lokalsamfunn i form av ideelle foreninger, ildsjeler og grendelag spiller en viktig rolle i å holde stiene ved like. Derfor må også kompetansebyggingen foregå på en måte som gjør at man ikke trenger millioninvesteringer i vedlikehold. Parallelt må man også innse at det er behov for mer profesjonalisert kunnskap om det å holde stier ved like.

For meg virker det fornuftig at det er private aktører som restaurerer stier, og ikke fattige kommuner med viktige primæroppgaver. Derfor bør man også være oppmerksom på den næringsmuligheten som ligger i å bygge opp denne kompetansen, og at besøksbidraget kan gjøre kompetansen ettertraktet over hele landet.

Besøksbidraget er en anledning til å bygge en helt ny forvaltningskapasitet i Lofoten, og en helt ny næringsnisje med base i Lofoten.

Nye muligheter

Den harde debatten rundt reiselivet vårt i dag er også et symptom på at vi ikke lykkes godt nok med å få på plass god forvaltning av lokalsamfunnene våre. Samtidig er ikke historien bekmørk. Mange gode tiltak er testet ut, utviklet og er i drift i lokalsamfunn rundt om i Lofoten. Flere steder har man innsett at det også ligger penger i å forvalte turister, og ikke bare i selve reiselivsnæringen. Gode eksempler er parkeringsplasser på Fredvang, turistinformasjon og campingplass på Uttakleiv.

Dette er eksempler som viser at man ikke alltid trenger enorme ressurser for å løse problemer. I noen tilfeller holder det med en god idé og en finansieringsmodell, mens løsningen i andre tilfeller er mer krevende.

Politikerne i Lofoten står overfor en viktig oppgave når de nå skal velge retning for besøksbidraget: Skal bidraget gå til konkrete tiltak, driftsoppgaver, kompetansebygging eller forvaltningskapasitet? En god miks mellom formålene er sannsynligvis påkrevd, men mange forventer å se konkrete og målbare resultater av bidraget.

Dette debattinnegget har tidligere blitt publisert av Lofotposten

Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no