Av Tor Magne Hemstad

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no

La oss slå fast én ting: Reiselivet er avgjørende for Trysil. Det skaper arbeidsplasser, aktivitet og inntekter. Men nettopp fordi næringen er så dominerende, kan den heller ikke stille seg utenfor ansvaret for konsekvensene av egen vekst.

Én million kommersielle gjestedøgn i året er ikke bare en suksesshistorie. Det er også én million belastninger på vann- og avløpssystem, renovasjon, veier, beredskap og natur. Dette er ikke ideologi – det er matematikk. Tall fra Trysil Legesenter viser at i høysesongen som er fra uke 50 til uke 18, altså 20 uker, bemannes legevakten opp med en ekstra lege på dagtid samt at personell også bistår. Tellinger viser at det er over 50% av behandlingene som går til turister. Utviklingen på sommer og sykkelturisme har også økt de senere årene. Dette har medført at bemanningen øker i 3 ferieuker grunnet stor pågang med skader som er meget ressurskrevende. Dette er kostnader som kommer på toppen av en fra før anstrengt kommuneøkonomi.

Når næringen nå advarer mot en moderat turistskatt på 3 prosent, fremstilles det som om Trysil står på kanten av økonomisk kollaps. Det hevdes at etterspørselen vil falle med 6–9 prosent. Slike tall er teoretiske anslag, ikke naturlover. De forutsetter at gjester velger bort Trysil fordi overnattingen blir noen titalls kroner dyrere per natt. Reiselivet har selv vist at markedet tåler betydelige prisøkninger. Prisene har steget – etterspørselen har bestått. Da blir det inkonsekvent å hevde at en moderat, øremerket avgift til fellesskapet plutselig skal gjøre at næringen blir lite konkurransedyktig. Det er lite troverdig

Trysil konkurrerer ikke på å være billigst. Destinasjonen selger kvalitet, trygghet og helhetlige opplevelser. Å påstå at 3 prosent vil velte hele markedet, er å undergrave egen attraktivitet.

Det argumenteres også med at næringen allerede betaler skatt. Det gjør alle næringer. Eiendomsskatt og ordinære avgifter er ikke et særbidrag – det er del av fellesskapskontrakten. Når besøksvolumet er så høyt at det krever økt kapasitet i kommunale tjenester, er det rimelig å diskutere hvordan dette skal finansieres.

Alternativet er at fastboende innbyggere - gjennom økte kommunale avgifter - skal dekke regningen alene.

Forskriften åpner for turistskatt i kommuner med «svært høyt press». Det er ikke bare snakk om overfylte brygger i Lofoten eller cruisekaier i Tromsø. Høyt press handler også om kapasitet på vann, avløp , vei, natur og kommunale tjenester i en kommune der turismen dominerer økonomien.

Når veksten har vært ønsket og planlagt i årevis, slik reiselivet selv påpeker, er det oppsiktsvekkende at man reagerer så kraftig på at finansieringen av fellestiltak diskuteres. Man kan ikke både kreve tilrettelegging, markedsføring og investeringer – og samtidig avvise enhver mekanisme som sikrer at noe av verdiskapingen går tilbake til fellesskapet.

Europa-argumentet brukes selektivt. Ja, noen land har lavere moms. Mange har også turistskatt. Poenget er ikke å kopiere alt. Poenget er å erkjenne at det er helt normalt at besøkende bidrar noe ekstra i områder med høy turistaktivitet.

Spørsmålet vi må stille er politisk, ikke emosjonelt: Skal Trysils innbyggere alene finansiere infrastrukturen som gjør reiselivet mulig – eller skal også gjestene bidra med en liten andel?

Nå foreligger det nye prisoversikter som viser at Trysil er dyrest i landet på dagspass – både for voksne og barn. Forskjellen mellom billigste og dyreste destinasjon er nær 700 kroner.Det er et betydelig prisgap.

Likevel hevdes det at en turistskatt på under 100 kroner per døgn vil true hele næringens bærekraft. Det henger ikke sammen.

Prisene på overnatting, heiskort og aktiviteter har økt kraftig de siste årene. En familie kan i dag betale 40–45 000 kroner for én uke i Trysil. Markedet har åpenbart akseptert et høyt prisnivå. Etterspørselen har ikke forsvunnet.

Da blir det lite troverdig å hevde at en moderat, øremerket avgift til fellesskapet er det som vil velte regnestykket. Det handler om hvem som skal betale for infrastrukturen som gjør turistveksten mulig.

Reiselivet i Trysil har i årevis ønsket vekst og tilrettelegging. Det har vært bred politisk vilje til å legge forholdene til rette. Men da kan man ikke samtidig avvise enhver ordning som sikrer at en liten del av verdiskapingen tilbakeføres til lokalsamfunnet.

Dette er et politisk veivalg, utredningen er i gang og kommer i løpet av året.

Skal vi ha en modell der gevinstene privatiseres, mens kostnadene sosialiseres? Eller skal vi sikre at også gjestene bidrar litt til fellesskapet de nyter godt av?

Når en familie allerede betaler titusenvis av kroner for en uke i Trysil, er et beløp på under 100 kr ikke et dramatisk inngrep. Det er et moderat bidrag til å sikre at destinasjonen også i fremtiden er attraktiv, velfungerende og bærekraftig.

Reiselivet er bærebjelken i Trysil. Nettopp derfor må det også tåle å være med og finansiere fundamentet det står på.

Les daglig leder i Destinasjon Trysil sitt svar her

Dette debattinnlegget ble først publisert i Lokalavisa Trysil Engerdal

Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no