Et cruise-skip på besøk i Ålesund. Foto: iStock

Av Arild Molstad, Forfatter og internasjonal rådgiver i turisme- og samfunnsspørsmål

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no

Mens krangelen omkring hvorvidt destinasjonsskatten skal regnes ut i prosenter eller kroner fortsetter, har nå regjeringen bare noen uker på seg til en langt større og krevende oppgave: Å utforme en cruise-skatt.

Mye av det som truer norsk reiseliv anses som absurd av våre konkurrenter: Norske kystrute-passasjerer som må betale cruiseavgift i sitt eget land, nedlegging av fjordruter, samtidig som myndighetene slipper til mega-cruiseskip designet for å holde passasjerene om bord for å bruke sin plastkort der.

Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) vil ha en cruiseskatt på plass i god tid før sommerferien. Skal det være noen mening i den, bør den følge Paris-klimaavtalens prinsipp om at «forurenser skal betale.»

Her har både offentlig sektor og reiselivsbransjen anledning til å demonstrere den «helhetlige» tilnærmingen til reiselivets problemer mange har etterlyst i årevis, senest under Myrseths konferanse 3. mai.

Hittil har det handlet mest om regjeringens utspill om en skatt på 100 kroner pr. person pr. anløp langs kysten. Summen blir betydelig – basert på fjorårets 6,3 millioners cruisebesøk-antall, ifølge Kystverkets tallknusere.

Men det finnes også andre måter å regne på. Under Ocean-uken diskuterte man anvendelse av ressursrente (også kjent som grunnrente) – som en mer effektiv tilnærming til å skattlegge Big Cruise-segmentet på, enten som alternativ eller supplement til statens utspill.

Kort beskrevet tar en ressursrente utgangspunkt i den «superprofitt» som oppstår når en bedrift (i dette tilfelle et cruiserederi) håver inn storgevinster på å benytte seg – vederlagsfritt – av de verdifulle økosystemer som norske fjorder representerer globalt.

En slik ressursrente er selveste hjørnesteinen i hva som har gjort Norge til en rik nasjon. Det begynte med hydroenergi, etterfulgt av olje- og gasseventyret.

Nylig smakte man på ressursbeskatning av havbruksindustrien, som takket være slapt forarbeid fra myndighetenes side bokstavelig talt falt i fisk og ble til advokatmat for oppdrettsbransjens skattesmutthull-ekspertise.

Skal norsk reiseliv i årene fremover kunne hevde seg bedre og mer bærekraftig, må man finne frem til en løsning som skaper vinn-vinn-vinn-gevinster, ikke bare til bransjens aktører og norske fjordkommuner som sliter økonomisk, men også Norges enestående natur og kultur.

Slike gevinster oppnås ved et tettere samarbeid mellom cruisebransjen og lokale fylkeskommuner, og via en langt mer produktiv dialog mellom berørte statlige departementer – i første rekke næring- og samferdselsdepartementet.

At myndighetene nå seriøst vurderer å skattlegge nordmenn som reiser med Hurtigruten og Havila og på den måten radbrekke en konsesjon-modell hvis verdikjeder både på land og til sjøs er verdenskjent, viser bare hvor absurd norsk politikk iblant kan fremstå.

Sannsynligvis er dette året den siste sjansen vi har på lang tid til å tenke helhetlig, fremfor å klatte frem kortsiktige tiltak som til neste år vil bli utsatt for uforutsigbare, kostbare kommunepolitiske kastevinder.

Debatten røper en sviktende tiltro til at turisme-Norge er et globalt knapphetsgode. Det siste vi trenger er en masseturisme som river i stykker våre mest ikoniske reisemål.

Innlegget ble først publisert av Bergensavisen

Ønsker du å delta i reiselivs-debatten? Send innlegg til debatt@reiseliv24.no